Ofte når
vi er på jobb oppmuntrer hundene våre til samtale, glede og latter, og de
motiverer til å utføre forskjellige aktiviteter. Andre ganger fungerer hundene
våre som beroligende, angstdempende og som en kilde til ro og avslapning. Vi
ser at ikke bare kan hundene fungere som beroligende og avslappende når vi er
der, men at denne effekten også varer etter vi har gått, og at menneskene vi
arbeider med opplever generelt en større ro ellers i hverdagen.
Denne
uken var vi på besøk til en av våre faste besøksvenner, en eldre mann som er
veldig glad i dyr og som er en ivrig og kjekk samtalepartner. Da vi kom inn
døra denne dagen så jeg at han virket veldig trøtt, men på spørsmål om han
ville ha besøk var han veldig ivrig etter å hilse på Lucy igjen. Lucy fikk som
vanlig komme opp i senga og hun la seg godt til rette i armkroken hans. Vi pratet
litt om Lucy slik som vi alltid gjør, men jeg merket fort at praten ikke gikk
like lett og ivrig som vanlig og at han var mer opptatt av å klappe Lucy. Vi
holdt samtalen gående en stund, men etter hvert var det tydelig at det ble slitsomt
å holde praten gående, og han ble liggende å se på Lucy mens han rolig strøk
henne over pelsen. Det kom noen spørsmål og kommentarer i ny og ne, men ganske
snart begynte også øyelokkene å falle ned. Han fortsatte å klappe Lucy selv om
øynene ikke ville holde seg oppe lengre, og det virket som de begge lå
avslappet og nøt kosen. Etter en stund sovnet han og sluttet å klappe, hvor
Lucy da diskret tok nesen bort til hånden hans, som for å oppmuntre til at han
skulle fortsette å klappe. Han fortsatte å stryke henne som før, uten noe tegn
til å være mer våken av den grunn.
Etter hvert ble klappingen saktere før den
til slutt stoppet helt, og det ble tydelig at han sov tungt. Ikke lenge etter
merket jeg også på pusten til Lucy at også hun sov søtt der hun lå. De ble
liggende slik en lang stund begge to, før jeg til slutt måtte vekke Lucy da vi
skulle gå. Han våknet i det vi skulle gå og sa en kort takk for besøket til
meg, og han takket Lucy varmt for «formiddagsluren». Før vi var kommet ut av
rommet kunne jeg høre at han på nytt hadde sovnet og lot til å sove veldig
tungt.
I vårt
arbeid jobber vi ofte med mennesker som av ulike grunner har problemer med å
sove, enten det er på grunn av generell uro, sykdom eller skade. Da er det
veldig godt å vite at vi ved hjelp av hundene kan gi disse menneskene en
fredfylt stund som forhåpentligvis også «sitter igjen» i kroppen etter at vi
har vært der.