Egnethetstest besøkshundkurs

Vi får veldig mange spørsmål om hvordan man går frem for å få hunden godkjent som besøks- eller terapihund, og målet med dette innlegget er å forhåpentligvis svare på en del av spørsmålene dere har. Det er mye man bør tenke på, alt fra valg av rase, valg av oppdretter, miljøtrening og sosialisering, noe som vi vil vil skrive mer om i senere innlegg. Dette innlegget handler om veien videre når du har kommet så langt at du har en hund som du tror kan egne seg, og du ønsker å starte på selve utdanningen. 

Vi i Norske Terapihundskolen har en trinnvis utdanning hvor første trinn i utdannelsen er besøkshundutdanningen. I forbindelse med besøkshundkurset har vi en egnethetstest i forkant av kurset som også fungerer som en opptaksprøve. Det er mange som lurer på hvor mye hunden må kunne for å bli tatt opp til kurs, og mange er gjerne nervøse for at hunden ikke skal gå gjennom. Grunnen til at vi holder egnethetstester før kursstart er for å undersøke hund og førers forutsetninger for å kunne utdannes og sertifiseres som besøks- og terapihundsekvipasje. Les gjerne mer om hvorfor vi egnethetstester hunder i innlegget "Egnethetsteste eller ikke?"

Det er med andre ord ikke en ferdighetstest av hunden hvor den må kunne x antall øvelser for å se hvor lydig den er og hvor flink du er til å trene hund. Hunden bør derimot kunne grunnleggende "hverdagslydighet", det vil si øvelser som sitt, ligg, bli liggende, gå fint i bånd, og håndtere møte med andre hunder. Dersom hunden ikke skulle bestå alle testmomentene som går på lydighet (som for eksempel at den tar godbiter litt for hardt eller at hunden reiser seg når du har bedt den om å sitte og å bli) kan hunden fremdeles tas opp på kurset mot at dette trenes på og at du kan vise at hunden kan dette før eksamen.

Fra en tidligere egnethetstest; her ser vi på hvordan hunden går i bånd

Testen er utarbeidet for at vi skal kunne kartlegge hvordan hunden takler de påkjenninger som hundene kan utsettes for i arbeid som besøks- eller terapihund. Det er en grunnleggende mentaltest hvor vi ser om hunden har en tendens til å slå over og bli redd, aggressiv, eller om den kan ta skade av å jobbe som besøks- eller terapihund. Hundens velferd er med andre ord vår hovedprioritet. Etter gjennomført test får man en tilbakemelding på hva man bør trene på videre. Dersom hunden ikke skulle gå gjennom til kursstart kan man i mange tilfeller komme tilbake og ta testen igjen. Enkelte momenter tillater vi imidlertid ikke om hunden ikke består, blant annet dersom hunden viser aggresjon under momentene.                                                                                

Noen av momentene som det testes for er hvordan hunden takler:

- Å hilse på en vennlig fremmed

- Tilgjengelighet, hvor sosial er hunden, en fremmed roper- hva gjør hunden?
Små hunder: hvordan takler hunden å bli plassert i ett fang

Disse momentene går på hundens sosialitet, og på hvordan hunden takler å samhandle med fremmede mennesker i ulike situasjoner. Det er en forutsetning at hunder som skal arbeide med mennesker må være glad i å være rundt mennesker, både kjente og ukjente. Dersom en hund ikke er komfortabel med å være rundt mennesker er det heller ikke rettferdig eller dyrevelferdsmessig ansvarlig ovenfor hunden at den skal være nødt til å arbeide med mennesker.

- Berøring, en eller flere personer klapper på hunden
- Håndtering, løfte på poter, flytte tyngdepunkt, se på tenner
- Hard klem, hvordan takler hunden å bli holdt fast i en klem

Her er det stor forskjell på hunders "intimsone" og hvor glad de er i å få kos. Noen vil aller helst sitte oppi fanget eller ligge inni armkroken, mens andre foretrekker å stå på bakken å bli klødd bak øret.

Det er ikke mange hunder som synes at det er veldig kjekt bli håndtert på alle rare måter, men en besøkshund må kunne tolerere det

Her gir vi hunden en fast klem hvor hunden blir holdt slik at den ikke kan trekke seg unna. Dette er det noen hunder som synes er ubehagelig, men det er en helt nødvendig øvelse da dette er noe både eldre og barn kan finne på å gjøre mot hunden når den er på jobb

- Reaksjon på ukjente forstyrrelser, en visuell og en lyd

- Reaksjon på provokasjon, hvordan reagerer hunden dersom noen oppfører seg truende mot fører

Disse momentene er for å se på eventuell fryktreaksjon hos hunden. Den visuelle forstyrrelsen kan være ett sjal, en hette, ett teppe eller en poncho som en figurant har over hodet for å skjule ansiktet. Det er ikke ønskelig at hunden reagerer med aggresjon under dette momentet, da man gjerne kan treffe på mennesker med både sjal og hette ute på arbeidsplassen.

Visuell forstyrrelse i form av en poncho

Forstyrrelsen i form av lyd er ett skrammel som lager en høy lyd når hunden passerer. På sykehjem er det mange ting som kan lage mye lyd, en tralle eller ett bekken som faller i gulvet kan bråke og skremme hunden, og vi må derfor se om hunden takler en slik forstyrrelse, om den avreagerer og om den kan fortsette uten å bære preg av hendelsen.

Hunden får undersøke skrammelet, og vi sørger for at hunden har avreagert og er "ferdig" med skrammelet før vi går videre

- Gå pent i bånd
- Godbiter, hvordan tar hunden imot godbiter
- Førers lek med hunden

"Ta pent"

- Møte med fremmed hund

Det skjer at vi treffer på andre hunder når vi er på jobb med hundene våre, og hundene må derfor takle å treffe fremmede hunder som både er løse og som er i bånd

Egnethetstesten kan være veldig slitsom for hundene, men vi er veldig bevisst på hundens velferd gjennom hele testen. Dersom hunden skulle vise tegn til at den ikke klarer å avreagere eller at den ikke blir "ferdig" med noen av momentene avbryter vi testen slik at hund og eier kan få muligheten til å trene før hunden går opp til ny test. Vi avslutter alltid med noe positivt for hunden slik at hunden skal ha en positiv assosiasjon til oss, lokalet og til momentene i testen. Denne testen utføres tidligst på hunder som er 1 år, da vi ikke mentaltester valper og yngre hunder. 

Dette er litt om hvordan vi tester hunder som skal arbeide som sosiale tjenestehunder, men dette er ikke hele grunnlaget for bedømming av hund og ekvipasje som potensiell besøks-eller terapihundsekvipasje. Vi blir også kjent med både hund og fører gjennom kurset og baserer endelig bedømming på både testen, ekvipasjens arbeid gjennom kursets forløp og endelig eksamen. Vi kan derfor være trygge på at ekvipasjene som utdannes gjennom oss oppfyller kravene til kvalitet, kompetanse og sikkerhet både for brukere, personal, hund og fører.

Se facebooksiden til Firbent Terapi og Norske Terapihundskolen for mer informasjon

Mer informasjon om andre aspekter av "veien til en besøks/terapihund" kommer senere i bloggen!

Kommenter gjerne om du har spørsmål til egnethetstesten som ikke er besvart i dette innlegget!

En praktikants historie

Hei! 

Det er meg, Julie. Jenta i praksis. Jenta som får oppleve mer enn hun hadde trodd. Jenta som nå ser hvor mye to små hunder kan hjelpe. 

Nå har jeg fått være med på en del besøk til mennesker som gjerne trenger en hjelpende hånd. Selv om jeg har fått vært med mange ganger, så blir jeg like sjokkert hver gang jeg ser reaksjonen på de to små hundene; Lucy og Mac.
Ett besøk husker jeg spesielt godt: 

Det første møte jeg ble mest rørt av, var en eldre dame som for det meste lå i en stol. Hun hadde mistet taleevnen sin, og så svært så ulykkelig ut da vi kom. Sykepleierne hadde sagt at hun som regel ikke laget så veldig mye lyd, noe som jeg kan forstå. Det er når jeg tenker over mennesker som har det slik, at jeg føler en dyp sorg. Er det ingenting noen kan gjøre? Det var så vidt jeg trodde hva jeg så, når Lucy kom spankulerende inn i rommet. Kvinnen dro på smilebåndet, lo og sparket med bena av glede. Hun gestikulerte til at hun ville ha Lucy på fanget, og hun fikk det som hun ville. Mens hun klappet på Lucy, så pratet hun som bare det. Vi kunne ikke forstå hva hun sa, men vi er tross alt mennesker, og vi trenger ikke alltid ord for og se hva et medmenneske føler. Vi følte en ny energi som strømmet gjennom rommet, og satte smil på både oss og sykepleierne. Jeg ble varm i kinnene, og kjente en tåre samle seg i øynene mine. Hvor utrolig viktig det er og se det lyse i livet! 

Det kan være tungt og se på de menneskene som sliter, og noen mennesker takler det kanskje ikke, men de vakreste smil får du som regel fra de ulykkeligste menneskene. Jeg klarer ikke en gang og beskrive følelsen; følelsen du får av og se stoltheten og gleden deres. Blikket deres som fylles av lykke, hjertene som fylles av varme, hendene som stryker over myk hundepels. Noen av dem husker kanskje ikke at vi har vært der etter vi har gått, men jeg nekter og tro at godfølelsen forsvinner med en gang. Jeg er ikke en forsker, men de små øyeblikkene må da bety noe for livskvaliteten? 

Hjertelig hilsen Julie :) 

Besøkshundekvipasjen Kira & Kjersti

I dette innlegget kan du bli kjent med besøkshunden Kira som gikk besøkshundkurset hos oss i vår (må ikke forveksles med tidligere innlegg om besøkshunden med samme navn). Teksten er skrevet av Kiras eier og besøkshundfører Kjersti Reiestad som sammen med Kira arbeider som besøkshundekvipasje for Hå frivillighetssentral

Navn på besøkshund: Kira

Alder: 6 år

Rase: Shetland sheepdog

Fører: Kjersti Reiestad

Kira er mi flotte Shetland sheepdog tispe på 6 år. Siden hun var 6 mnd har hun vært med meg på jobb en gang i uken. Jeg er utdannet helsefagarbeider og jobber med psykisk utviklingshemmede i Sandnes kommune ved ett dagsenter. Mange av brukerne er utagerende og har mange fysiske problemer. Kira elsker å sitte i fanget og kose, spesielt er det når vi går tur i skog og mark med en autist som før han møtte Kira var redd for dyr. Nå kan han gå med henne i bånd. Dette gir mestring og masse gode følelser for han... Masse latter blir det også når Kira snurrer, står på to ben og får noe godt. 

2 ganger i måneden er vi på besøk på forskjellige institusjoner i Hå kommune under Hå frivillighetssentral. De gamle lyser opp når Kira tripper nedover gangen mot dem. Mange vil ha henne i fanget, klemmer og gir henne godbiter, og det er i slike stunder de gode historiene kommer frem. De forteller om oppveksten og det som vekker gode minner... Mange har hatt hund og både rase og navn kommer frem, da er ikke hukommelsen ett hinder. Jeg blir rørt når tårene strømmer og fjeset til de gamle er bare ett stort smil. Er takknemlig for å få dele en slik nydelig hundepersonlighet med så mange medmennesker ute i samfunnet

Kira og Kjersti

Egnethetsteste eller ikke?

Dette blogginnlegget er skrevet av vår kollega Sara Karlberg i Svenska Terapihundskolan, og innlegget er oversatt fra deres blogg. 

I dette innlegget tenkte jeg å lufte noen tanker jeg har hatt den siste tiden angående egnethetstester...

Hvorfor har vi dem? Er de virkelig nødvendige? Hvorfor utdanner man hunder uten å gjøre egnethetstester? 

Da jeg utdannet meg selv og min hund Alfonz til terapihundsekvipasje var det ikke vanlig å utføre egnethetstester. Jeg var mest bekymret over at han ikke skulle kunne apportere. Fokus på å klare eksamen var viktigere enn å finne ut om hunden var egnet for arbeidet eller ikke. Jeg brukte masse tid på å få min pincher som normalt hatet å ha noe i munnen til å endelig ville løfte og levere en apport til en deltaker. Det var ikke noe unormalt med det. Som sagt så gjort, jeg lykkes i å få ham til å apportere. HURRA!! Når jeg siden begynte å arbeide med ham som ett hundeteam innså jeg viktigheten av å egnethetsteste min hund. Takk og lov så hadde jeg en relativt balansert hund. Med relativt mener jeg veldig stødig og miljøstabil, men han hadde en seperasjonsangst som var hemmende i noen tilfeller. 

Jeg kan forstå at det er enkelt og lett å si at det er vel bare å ta med seg familiens hund inn på en bolig eller ett sykehjem. Der er lett å se gevinstene med å ta med seg hunden ettersom du som oftest får en umiddelbar effekt. Dette innebærer likevel ikke at hunden er egnet for jobben. Hvor ligger respekten for individet? Hunden? Arbeidskollegaen? Er det viktigere å få ha med hunden på jobben enn å finne ut om hunden virkelig trives?

Iblant kommer det hundeeiere til oss når vi arrangerer egnethetstester som forteller at de har hatt med seg hunden på jobb fra den har vært valp. Det går kjempebra sier de... Når vi så utfører en egnethetstest kan vi tydelig se hva hunden har blitt utsatt for og hvilke situasjoner hunden unngår. I beste fall har hunden ikke tatt skade av dette og det har gått bra. Hunden kan utdannes og vi kan trene bort eventuelle redsler eller andre atferder som ikke er ønskelige.  

Jeg vil si ett hipp, hipp hurra for alle valpeeiere som ringer oss så snart de har fått valp og spør hvordan de skal gå frem. Det er så viktig at man gir valpen gode forutsetninger for å bli en bra sosial tjenestehund. Miljøtreningen er alfa og omega, og det samme gjelder passitivitetstreningen. For ikke å glemme sosialisering og håndteringstrening. Vi må heller ikke glemme viktigheten av at hundeeieren kan lese sin hund. Som dere kan se er det mange områder som må klaffe for at en liten valp skal klare å arbeide i ett fremmed miljø med fremmende som kanskje selv har hatt ett tøft liv. Alt dette MÅ skje i rolige miljø, gjennom lek og med positiv forsterkning. 

Jeg treffer likevel fremdeles på utdanninger som ikke utfører egnethetstester og som fremfor alt ikke tester hunder som skal arbeide med barn under 13 år. Dette er ganske  uforståelig for meg. Det er riktignok lett å ta med en hund inn i en barnegruppe, men hva skjer når ulykken er ute og hundeeieren ikke har lest sin hund godt nok? Den fungerer jo bra i arbeid med eldre?! 

Ett annet scenario jeg har møtt på er når man velger å utføre egnethetstester på hunder under ett år. Fremdeles møter jeg på hunder som har blitt testet ved for eksempel 7 måneders alder. Har man uflaks kan man skremme hunden for livet. Da er karrièren kjørt og hunden har fått ett arr for livet. Til og med en hund som er ett år kan være uegnet å teste på grunn av nivået på modenhet. Dette er viktig at man om arrangør av test virkelig tar ansvar for. Vi har måttet bryte mange tester på grunn av at hunden viser tegn på stress eller annen typer uønsket atferd. 

Det er ikke sant at hunder som arbeider bra med eldre er like egnet for å arbeide med barn. Punktum. Det vet man om man selv har arbeidet med begge målgruppene. 

Så hvorfor skal man ha egnethetstester da? Jo, det finnes to hensyn her, dels fra ett dyrevelferdsperspektiv, ettersom hunden må trives med å arbeide. Det andre er selvsagt sikkerhetsperspektivet sett fra brukerens side- rett og slett for å forebygge en eventuell ulykke.

Har man så en hund som har gjennomført en godkjent egnethetstest, som har blitt utdannet og fått de rette verktøyene for å arbeide med sin hundefører, og en hund og hundefører som har en kjærlighet for andre menneskers helse og livskvalitet- da er livet helt herlig. Det finnes mange hunder og førere som er utrolig dyktige der ute. Det finnes mange kommende hundeteam som kommer til å briljere nettopp på grunn av at de har respekt for både hunden og dem de skal arbeide med.

Følg gjerne Svenska Terapihundskolans blogg her

Besøkshunden Kira

I dette innlegget kan du bli kjent med besøkshunden Kira som gikk besøkshundkurset hos oss i vår. Teksten er skrevet av Kiras eier og besøkshundfører Jorunn Wiig som sammen med Kira arbeider som besøkshundekvipasje for Klepp frivillighetssentral

Navn på besøkshund: Kira

Alder: 6 år

Rase: Blanding

Fører: Jorunn Wiig

Kira er ei blanding tispe på 6 år. Selv så er jeg utdannet førskolelærer og har jobbet i barnehage i 20 år. Før og under studietiden jobba jeg på et sykehjem i ferier og helger. De som arbeider på sykehjem/institusjoner har en travel hverdag og  har ikke alltid tid til å gi beboerne den stimulien de trenger.  Dette har jeg tenkt en del på og ikke klart å gjøre noe med før nå. Den kosen og trøsten min hund har gitt meg har jeg lenge hatt lyst til å dele med andre.  Hun er en rolig og tillitsfull hund som elsker oppmerksomhet og kos.

Vi går 2 til 3 ganger i måneden på en fast avdeling på et sykehjem.

Det å se hvor stor glede beboerne har av besøket betyr så mye for meg. Flere av beboerne har sagt at de skulle ønske at hunden bodde sammen med dem og hun har fått tilbud om at de har plass til henne i sengen sin.

En av de ivrigste kommer alltid i full fart med rullatoren inn i stua og kan ikke få hunden fort nok i armkroken. Kira hopper alltid opp i sofaen og setter seg ved siden av han. Han blir så rørt av dette at tårene hans renner,"-Tenk at hunden kjenner meg igjen" sier han. En av de som jobber der har fortalt meg at den samme beboeren smiler på en spesiell måte når han koser med Kira. "Jeg har aldri sett han smile på den måten" sa hun til meg en dag jeg var på besøk.

En dag fikk vi besøke en beboer som ikke var i form og som lå i senga. Jeg satt meg i en stol ved siden av senga og Kira hoppet opp i fanget mitt. Hun gikk fra fanget og opp i senga. Der lå hun i armkroken og både hund og beboer slappet godt av. Vi pratet og det var tydelig at vi ble satt pris på. Senere i uka ser jeg i avisa at denne personen døde den dagen vi var innom på besøk. Dette må være en god avslutning på livet. Tanken på at vi fikk være med på dette gjorde meg ganske rørt.

En annen beboer var i stua sammen med datteren. Vi gikk bort og den gamle dama sier" -Å for en fin hund". Hun ler og får klappe hunden. Overhører litt senere en telefonsamtale dattera har der hun sier "-Det en besøkshund her og vet du hva mor sa....." Har sett flere tilfelle at vårt besøk rusker litt liv i seilet både når det gjelder språk og humør.

Trikset som har slått best an er kose trikset vårt. Da legger Kira labbene rundt halsen min og hodet inn til mitt. Kos generelt er vi best på.

 Det jeg har hatt mest nytte av på besøkshundkurset er øvingen med hunden og den tilbakemeldingen jeg har fått når vi trente. Har hatt utbytte av teorien vi lærte på kurset, spesielt det vi lærte om hundens kroppspråk.

Jorunn og Kira

Viktig informasjon til deg som vil utdanne deg og din hund

Oversatt til norsk fra Vårdhunden Othellos blogg, skrevet av Øystein Johannessen Quiding

For noen år siden var det ikke mange som visste at det var mulig å arbeide med hunder i omsorgs-sektoren, langt mindre hvordan man skulle utdanne hunder og førere for dette arbeidet. Noen få våget å eksperimentere med egne hunder, reiste utenlands og hentet inspirasjon og metoder fra organisasjoner som IAHAIO og Delta Society (dagens Pet Partners) og tilpasset det de så til svenske forhold. Over mange år utvikles dagens besøks-, terapi- og vårdhundsutdanninger, og dere skal vite at utviklingen absolutt ikke har vært lineær. Utdanningene har blitt endret flere ganger etter at man innså at noen løsninger ikke var gode nok for å tilfredsstille våre høye krav til kvalitet og ikke minst til dyrevelferd. 

Nå har vi kommet til ett punkt hvor det er aksept for hunder i omsorgs-sektoren. Jeg sitter ofte i møter med pasientorganisasjoner om utvikling av nye tjenester for hunder innen den svenske omsorgs-sektoren, deriblant organisasjoner som Astma og Allergiforbundet. Det er en stor glede å høre at de mest kritiske røstene mot hunder i omsorgen er villige til å forandre oppfatning basert på  resultatene som våre fantastiske hunder og deres førere kan vise til. Vi er dog inne i en meget kritisk fase (for bransjen). Vi må vise oss tilliten verdig. Vi har klart få døren på gløtt der vi tidligere bare møtte lukkede dører. Dersom vi fortsetter å arbeide systematisk med de samme høye kravene til oss selv og til våre hunder kan dørene vært åpne for oss om noen få år!  

Det er i denne anledning at jeg vil advare alle som vil utdanne seg og sin hund til å arbeide som besøks- eller terapihund. Velg rett utdanning! Jeg har i de seneste ukene fått flere mail og spørsmål angående utdanninger til besøks-, terapi- eller vårdhund som baserer seg på distanseutdanning, utdanning over nettet eller helgekurs over kun en helg. Det handler om "kursarrangører" som forsøker å utnytte at titler som besøks- og terapihund ikke er beskyttede og at det er mange som har en drøm om å arbeide med sin hund innen dette fagfeltet.  Fra Norge rapporterer NODAT, en veldig seriøs kursarrangør, at noen svindlere tilbyr terapihundsutdanning over en helg og utgir seg for å være NODAT. Ren svindel med andre ord. http://www.nodat.no/nyheter/

Dette er mest sannsynlig den største trusselen mot utviklingen i Sverige, at useriøse kursarrangører sender ut hundeteam som ikke er kvalifiserte og undergraver det vi har bygget opp. Heldigvis finnes det hjelp! Dersom du vil utdanne din hund kan du kontakte Skandinaviske vård- og terapihundsforeningen, www.svth.se. De kan fortelle deg hvilke kursarrangører som er seriøse og hvilke som ikke er det. Dersom du ønsker å ansette ett hundeteam og vil vite hvilke spørsmål og krav du skal stille angående utdanning, kan du kontakte oss på info@vardhundenothello.se.

Til slutt, til deg som vil utdanne din hund og som vurderer å velge den billigste og korteste utdanningen du kan finne vil jeg si dette: Vern om din hund! Besøks- og terapihundsyrket er forvirrende, stressende og direkte livsfarlig for en hund dersom den ikke er av rett kaliber og vel forberedt for jobben. La ikke din drøm bli ett mareritt for din beste venn.

Les gjerne er om Öystein og vårdhunden Othello på deres hjemmeside eller blogg

Illustrasjonsbilde: Besøkshunden Mac 

Hilsen fra praktikanten Julie!

Julie som er i praksis hos oss er gjesteblogger på bloggen vår, og her følger en liten presentasjon av henne og hennes hunder:

Hei! Mitt navn er Julie, og jeg har vært heldig nok til og få være i praksis hos Firbent Terapi. Dette er min 17. vinter (som de sa i gamle dager), og har to hunder selv, så denne praksisen var rett og slett perfekt for friåret mitt. Utenom dyr, så er jeg veldig glad i skriving, bueskyting og den kjære mopeden min, Ludvig (Jada, jeg har navngitt mopeden min). 

Det er ikke så lenge siden jeg begynte, men jeg kan godt se at dette blir utrolig lærerikt. Som de fleste av dere antakeligvis vet, så samarbeider vi med hundene våre for å hjelpe mennesker som gjerne har noen ekstra hindrer i hverdagen. Dyr er noe jeg brenner for, så det er naturlig at jeg har tenkt på arbeid som veterinær eller dyrepleier, men jeg har også alltid ville hjulpet mennesker. Så jeg har virkelig slitt med hvilken vei jeg vil gå, vil jeg jobbe med dyr eller mennesker? For ett halvt år siden hadde jeg ingen anelse om Firbent Terapi, så dere kan tro at jeg ble glad når jeg fikk høre om det!

 

      Nå i begynnelsen har jeg mest observert hva som blir gjort, men jeg merker at jeg begynner å bli satt litt mer i arbeid. Jeg hjelper til med og børste, og gå tur med hundene, bære ting, skrive, ta bilder og lære. Håper virkelig på og kunne utdanne valpen min til terapihund sånn at jeg gjerne kan vær litt mer hjelpsom. 

Jeg har som sagt to hunder, av rasen Irish Soft Coated Wheaten Terrier. Valpen min, Baltazhar (også kalt Balto), er fem måneder. Han ble født med åtte søsken, og har klart seg utrolig bra. Han lærer raskt, og virker som om han har et godt lynne. Moren hans, Maya, er derimot litt sintere. Ikke søren om hun gidder og menge seg med andre hunder! Hun er heldigvis veldig hengiven mot mennesker, og vi har vært utrolig glad i henne, helt siden vi fikk henne for fem år siden. 

Maya

Baltazar

      Det er bare utrolig hva dyr kan gjør med humøret! Noen betviler gjerne hunder i bruk i terapi, men hadde de vært med på jobb en dag, så hadde de sett hvor feil de har. Jeg har mest vært med på sykehjem, og sett eldre mennesker som ikke har det så lett. Ikke alle kan snakke, ikke alle kan huske, men det betyr ikke at de ikke kan føle glede! Mange ansikter lyser opp med ny livsgnist i det de får hilse på hundene, og jeg kunne ønske at alle kunne sett hvor mye det hjelper de. Nettopp derfor er det at jeg vurderer om dette er det jeg vil jobbe med videre i livet. Følelsen av og kunne glede andre, er en av de beste. 

       Jeg gleder meg til å jobbe videre, og gjerne skrive litt mer til dere. 

Ha det godt videre! Hjertelig hilsen Julie :)

"Dyrenes dag" på Sandnes bibliotek

Lørdag 5. oktober var vi på Sandnes bibliotek for å holde foredrag og oppvisning for de små (og store) i anledning "Dyrenes dag". Helle fortalte om de forskjellige terapidyrene vi benytter i arbeid med mennesker, både hundene våre Lucy, Mac og Lilly, "miniatyr-terapihesten" Dalin og geiten Guttorm. 

Vi hadde en  oppvisning av hvordan vi jobber med hundene med både barn og voksne, og Lucy demonstrerte at hun kan spille ringspill, leke med trikseterning, "telle", og være med på å lage ord og setninger. 

Lucy spiller ringspill.
Bilde lånt av Sandnes Bibliotek

Etter demonstrasjonen fikk barna hilse på og kose med både Lucy, Mac og Lilly. De fikk trene noen triks som å "vinke", og de lærte også hvordan man bør gi godbiter til hunder. Som bildet nedenfor viser var de veldig flinke til å gi godbit med flat hånd!

Det var som alltid veldig kjekt å komme på besøk til Sandnes Bibliotek, og det var veldig kjekt at så mange ville ta turen for å se og høre på oss!

Hunder på Halloween

Pass på at hundene ikke blir skremt av små "monstre" i kveld, og for dere som har hunder som reagerer på ringeklokken er det en super kveld til å trene på dette! Så ha gjerne klar en godteriskål til ungene og en godbitskål til hundene! ;) 

Her kan du lese om "kindereggøvelsen", en øvelse som du kan benytte når du trener på at hunden ikke skal reagere på ringeklokken

Det er ikke måte på hva terapihunder må gjennomgå på jobb! ;) 

"Skal bare legge meg ned bittelitt..."
Det er slitsomt å være fotomodeller!

Happy Halloween!

Besøkshunden Isa

Dette blogginnlegget er en del av en serie hvor vi presenterer ekvipasjene som har gått kurs hos oss. Dette innlegget handler om besøkshunden Isa, og teksten er skrevet av Isas eier og besøkshundfører Kristine Høyland. 

Navn på besøkshund: Isa

Alder: 3 år

Rase: Staffordshire Bull Terrier

Fører: Kristine Høyland

Isa elsker kos og nærhet, gir mye av seg selv, og er tålmodig. Det synes jeg gjør henne godt egnet som besøkshund. Jeg har alltid blitt fortalt at hun er noe for seg selv, noe jeg er helt enig i (hehe)

Da jeg så annonsen om Besøkshund-utdannelsen, følte jeg at dette var noe vi bare måtte gjøre. Dette var midt i blinken for oss. Selv er jeg sykepleier, å jobbe med folk har alltid stått mitt hjerte nært. Det å kunne bidra til å gjøre noens hverdag litt bedre er utrolig givende. Tenk å få gjør dette, samtidig som jeg har med meg Isa. Fantastisk!

Ønsket mitt med denne utdannelsen, er å få gjøre en liten forskjell i hverdagen til folk som bor på institusjoner. Det er ikke alltid de kommer seg ut for å få nye impulser. Å bringe Isa inn i denne settingen, har vist seg å være noe som blir satt pris på. Hun sjarmerer de fleste i senk, selv skeptikere har hun vunnet hjertet til. Hun viser triks som å vinke, high 5, krype og å gi kos på kommando (selv om hun også gjør dette frivillig er det litt stas å kunne si «kos», så kommer hun opp og gir deg en klem) Hun sitter ved siden av folk både på gulvet og i sofa. Hun søker etter hånden på dem hun koser med. Tar snuten under hånden og «hiver» den opp. På denne måten sier hun kos med meg :) Dette faller i god jord. «Se hun vil jo kose med meg!», får jeg høre ofte. Det får den personen Isa koser med til å føle seg spesiell. Vinking er utrolig sjarmerende synes de vi besøker. At hun vinker når vi skal gå, fører til mye latter :)

Under utdannelsen syntes jeg det var utrolig lærerikt å lære mer om hundens språk. Jeg visste litt fra før, men fikk meg noen aha opplevelser. Etter kurset føler jeg at jeg kan lese hundene mine bedre, og vi har fått en dypere gjensidig respekt. Positiv innlæring var også utrolig spennende å lære mer om. Lærte mange nyttige tips til både hverdagslydighet samt for innlæring av triks. Jeg ble overrasket over hvor fort Isa tok de ulike nye øvelsene. Noen øvelser var litt mer vrine enn andre, som for eksempel å få henne til å ligge i bur uten å lage lyd. DET var en tålmodighetsprøve ;) Isa er som Staffer flest, en energibunt uten like som elsker godbit. Noen dager var det mer utfordrende enn andre å få henne til å gjør det jeg ønsket. Godbiten var mer interessant enn øvelsene ;) Da var det en utfordring å «hente henne inn» igjen.

Fra besøkshundkurset, her trenes det på øvelsen "hake i hånd"

Vi får oppleve mange flotte folk på våre besøk. Personlig synes jeg det er en ære å få lov til å gjøre dette. Tenk å få lov til å komme så nær folk, at de forteller om seg selv og livet de har hatt. Har blitt noen rørende møter. Ved det siste besøket vi var på, traff vi på en eldre dame som hadde hatt hund i mange år før hun kom på sykehjem. Hun lyste opp da vi kom inn i rommet. Isa gikk straks bort til henne og søkte kos. Damen bøyde seg ned for å kose. Det så litt slitsomt ut for henne å sitte så fremover lent  at jeg spurte om hun ville ha Isa opp på siden av henne i sofaen. (spurte selvfølgelig personalet først) Klart ville hun det, fikk jeg beskjed om. Jeg la ned teppet til Isa, slik at hun ikke lå direkte på sofaen. Isa la seg rett i fanget på damen. Da begynte damen å fortelle om hunden hun hadde hatt, og at den også hadde ligget slik hver dag. Det savnet hun, og hun syntes det var utrolig godt å ha Isa så nær. Damen kysset og klappet på Isa, sang for henne og kalte henne for «badene sitt» ("Barnet sitt" på jær-dialekt). De satt sånn i 15 min og bare koste. Personal som kom inn, smilte fra øre til øre. Dette var tydelig noe denne eldre damen satte pris på. 

Det var bare en av historiene jeg kunne ha fortalt. (Denne var friskest i minnet) Flere blir det garantert :) Noen ganger er det vanskelig å holde tilbake tårene, når jeg hører og ser reaksjonen til dem vi besøker. Vi er heldige som har fått denne muligheten :)

Isa og hennes eier og fører Kristine

Les gjerne mer om Isa i artikkelen "Kamphund skal glede eldre" i Stavanger Aftenblad 

og se innlegget om Isa og Viper på TvVest (spol frem til 0.13.12)