Blodspor

Da har jeg og Pippi endelig kommet i gang med blodsportreningen! For ett par helger siden tilbrakte jeg og Beate en formiddag i skogen med blod og ben.  Pippi har såvidt prøvd blodspor før i forbindelse med instruktørutdanningen, men vi kom ikke lengre med treningen da vi har fokusert på å trene idspor.  Jeg kunne tenke meg å prøve å konkurrere i blodspor, og har innsett at det ikke er lenge igjen til sesongen for sporprøver starter, så vi må komme oss igang!

 

Pippi var veldig interessert i blodet, og ville helst stikke hele hodet nedi boksen

Pippi fikk sjekke ut skanken før sporstart, men syntes dessverre at den var lite interessant (den burde kanskje ha vært litt mer tint...?)

Beate lager sporstart

Vi la først ett kort spor med mye blod for å se hvordan hun ville ta sporet

En ivrig Pippi ved sporstart

Pippi tok sporet på strak arm (labb?) og fant raskt skanken. Vi la ut skanken som belønning selv om hun ikke hadde vist veldig stor interesse for den før sporstart, med håp om at den ville være mer interessant når den lå i slutten av sporet.  Skanken var litt mer spennende når den var dekket av blod som kunne slikkes vekk, men var tydeligvis ikke god nok som sporslutt da hun ikke viste interesse for den etter at skanken var ren for blod. 

¨

Nytt spor

Det neste sporet var litt lengre og med noen vinkler, noe Pippi taklet bra

Denne gangen var skanken mye mer spennende da vi hadde dynket den i enda mer blod, og strødd servelat rundt.  Det virket også som at skanken ble mer interessant når den hadde tint litt mer, og det var litt mer kjøtt å få tak i, så etter hun hadde slikket opp blodet og spist opp servelaten gikk hun til angrep på skanken.

Pippi jobber med å rive av pelsen

Barten full av blod, deilig!

Vi hadde lagt ett lengre spor til Terkel, da han er kommet mye lengre i treningen

Terkel var heller ikke veldig begeistret for skanken, selv om den vanligvis pleier å være veldig kjekk. Vi konkluderte derfor med at neste gang skal vi sørge for at skanken er skikkelig tint, og se om det var derfor hundene viste noe laber interesse for den.

Vi tok også ett lite idspor med Lucy. Hun fikk se når Beate gikk ut, og i begynnelsen av sporet kunne jeg se at hun gikk etter synet og ikke brukte nesen. Heldigvis hadde Beate gjemt seg godt og hun begynte raskt å bruke nesen for å spore henne opp.

Etter det første sporet bestemte jeg meg for å ta ett motivasjonsspor, som er ett spor hvor Lucy får lukte på smelleren og deretter springe ut uten line for å finne figuranten. Dette skulle dessverre vise seg å ikke bli like lett, da jeg innså at jeg hadde mistet smelleren en plass mellom forrige sporstart og slutt. Jeg tenkte derfor at jeg fikk droppe motivasjonssporet og heller gå på let etter smelleren. Lucy derimot var klar for å spore, og satte avgårde i retningen hvor Beate hadde gått.  Jeg fulgte etter, og så at hun var på god vei mot der jeg trodde Beate lå, helt til hun sprang forbi, og endte midt oppi blodsporet til Terkel.  

Lucy har tidligere vist stor interesse for vilt, og jeg trodde derfor at hun hadde kommet helt av sporet av Beate og var på sporet av blodet i stedet.  Jeg valgte derfor å kalle henne inn, da jeg ikke ville blande blodspor i idsportreningen.  Hun nølte noe før hun kom springende, og da hun kom inn fikk jeg en telefon fra Beate som fortalte at hun ikke lå der jeg trodde, men lå bare noen meter fra der jeg hadde kallet Lucy inn fra.  Jeg følte meg passe dum, og tok med Lucy litt nærmere der hun hadde vært på sporet av Beate og lot henne springe å spore henne opp.  

I dette sporet gikk "alt" galt, og jeg hadde flere ganger lyst til å slå hodet i ett tre og rope "dum fører, dum fører, dum fører", men jeg endte opp med å være takknemlig for at jeg har en flink hund som både kan spore, komme på innkalling med en massiv forstyrrelse (rett ved figurant) og som takler førerens dumhet.