Besøkshundekvipasjen Kira & Kjersti

I dette innlegget kan du bli kjent med besøkshunden Kira som gikk besøkshundkurset hos oss i vår (må ikke forveksles med tidligere innlegg om besøkshunden med samme navn). Teksten er skrevet av Kiras eier og besøkshundfører Kjersti Reiestad som sammen med Kira arbeider som besøkshundekvipasje for Hå frivillighetssentral

Navn på besøkshund: Kira

Alder: 6 år

Rase: Shetland sheepdog

Fører: Kjersti Reiestad

Kira er mi flotte Shetland sheepdog tispe på 6 år. Siden hun var 6 mnd har hun vært med meg på jobb en gang i uken. Jeg er utdannet helsefagarbeider og jobber med psykisk utviklingshemmede i Sandnes kommune ved ett dagsenter. Mange av brukerne er utagerende og har mange fysiske problemer. Kira elsker å sitte i fanget og kose, spesielt er det når vi går tur i skog og mark med en autist som før han møtte Kira var redd for dyr. Nå kan han gå med henne i bånd. Dette gir mestring og masse gode følelser for han... Masse latter blir det også når Kira snurrer, står på to ben og får noe godt. 

2 ganger i måneden er vi på besøk på forskjellige institusjoner i Hå kommune under Hå frivillighetssentral. De gamle lyser opp når Kira tripper nedover gangen mot dem. Mange vil ha henne i fanget, klemmer og gir henne godbiter, og det er i slike stunder de gode historiene kommer frem. De forteller om oppveksten og det som vekker gode minner... Mange har hatt hund og både rase og navn kommer frem, da er ikke hukommelsen ett hinder. Jeg blir rørt når tårene strømmer og fjeset til de gamle er bare ett stort smil. Er takknemlig for å få dele en slik nydelig hundepersonlighet med så mange medmennesker ute i samfunnet

Kira og Kjersti

Egnethetsteste eller ikke?

Dette blogginnlegget er skrevet av vår kollega Sara Karlberg i Svenska Terapihundskolan, og innlegget er oversatt fra deres blogg. 

I dette innlegget tenkte jeg å lufte noen tanker jeg har hatt den siste tiden angående egnethetstester...

Hvorfor har vi dem? Er de virkelig nødvendige? Hvorfor utdanner man hunder uten å gjøre egnethetstester? 

Da jeg utdannet meg selv og min hund Alfonz til terapihundsekvipasje var det ikke vanlig å utføre egnethetstester. Jeg var mest bekymret over at han ikke skulle kunne apportere. Fokus på å klare eksamen var viktigere enn å finne ut om hunden var egnet for arbeidet eller ikke. Jeg brukte masse tid på å få min pincher som normalt hatet å ha noe i munnen til å endelig ville løfte og levere en apport til en deltaker. Det var ikke noe unormalt med det. Som sagt så gjort, jeg lykkes i å få ham til å apportere. HURRA!! Når jeg siden begynte å arbeide med ham som ett hundeteam innså jeg viktigheten av å egnethetsteste min hund. Takk og lov så hadde jeg en relativt balansert hund. Med relativt mener jeg veldig stødig og miljøstabil, men han hadde en seperasjonsangst som var hemmende i noen tilfeller. 

Jeg kan forstå at det er enkelt og lett å si at det er vel bare å ta med seg familiens hund inn på en bolig eller ett sykehjem. Der er lett å se gevinstene med å ta med seg hunden ettersom du som oftest får en umiddelbar effekt. Dette innebærer likevel ikke at hunden er egnet for jobben. Hvor ligger respekten for individet? Hunden? Arbeidskollegaen? Er det viktigere å få ha med hunden på jobben enn å finne ut om hunden virkelig trives?

Iblant kommer det hundeeiere til oss når vi arrangerer egnethetstester som forteller at de har hatt med seg hunden på jobb fra den har vært valp. Det går kjempebra sier de... Når vi så utfører en egnethetstest kan vi tydelig se hva hunden har blitt utsatt for og hvilke situasjoner hunden unngår. I beste fall har hunden ikke tatt skade av dette og det har gått bra. Hunden kan utdannes og vi kan trene bort eventuelle redsler eller andre atferder som ikke er ønskelige.  

Jeg vil si ett hipp, hipp hurra for alle valpeeiere som ringer oss så snart de har fått valp og spør hvordan de skal gå frem. Det er så viktig at man gir valpen gode forutsetninger for å bli en bra sosial tjenestehund. Miljøtreningen er alfa og omega, og det samme gjelder passitivitetstreningen. For ikke å glemme sosialisering og håndteringstrening. Vi må heller ikke glemme viktigheten av at hundeeieren kan lese sin hund. Som dere kan se er det mange områder som må klaffe for at en liten valp skal klare å arbeide i ett fremmed miljø med fremmende som kanskje selv har hatt ett tøft liv. Alt dette MÅ skje i rolige miljø, gjennom lek og med positiv forsterkning. 

Jeg treffer likevel fremdeles på utdanninger som ikke utfører egnethetstester og som fremfor alt ikke tester hunder som skal arbeide med barn under 13 år. Dette er ganske  uforståelig for meg. Det er riktignok lett å ta med en hund inn i en barnegruppe, men hva skjer når ulykken er ute og hundeeieren ikke har lest sin hund godt nok? Den fungerer jo bra i arbeid med eldre?! 

Ett annet scenario jeg har møtt på er når man velger å utføre egnethetstester på hunder under ett år. Fremdeles møter jeg på hunder som har blitt testet ved for eksempel 7 måneders alder. Har man uflaks kan man skremme hunden for livet. Da er karrièren kjørt og hunden har fått ett arr for livet. Til og med en hund som er ett år kan være uegnet å teste på grunn av nivået på modenhet. Dette er viktig at man om arrangør av test virkelig tar ansvar for. Vi har måttet bryte mange tester på grunn av at hunden viser tegn på stress eller annen typer uønsket atferd. 

Det er ikke sant at hunder som arbeider bra med eldre er like egnet for å arbeide med barn. Punktum. Det vet man om man selv har arbeidet med begge målgruppene. 

Så hvorfor skal man ha egnethetstester da? Jo, det finnes to hensyn her, dels fra ett dyrevelferdsperspektiv, ettersom hunden må trives med å arbeide. Det andre er selvsagt sikkerhetsperspektivet sett fra brukerens side- rett og slett for å forebygge en eventuell ulykke.

Har man så en hund som har gjennomført en godkjent egnethetstest, som har blitt utdannet og fått de rette verktøyene for å arbeide med sin hundefører, og en hund og hundefører som har en kjærlighet for andre menneskers helse og livskvalitet- da er livet helt herlig. Det finnes mange hunder og førere som er utrolig dyktige der ute. Det finnes mange kommende hundeteam som kommer til å briljere nettopp på grunn av at de har respekt for både hunden og dem de skal arbeide med.

Følg gjerne Svenska Terapihundskolans blogg her

Besøkshunden Kira

I dette innlegget kan du bli kjent med besøkshunden Kira som gikk besøkshundkurset hos oss i vår. Teksten er skrevet av Kiras eier og besøkshundfører Jorunn Wiig som sammen med Kira arbeider som besøkshundekvipasje for Klepp frivillighetssentral

Navn på besøkshund: Kira

Alder: 6 år

Rase: Blanding

Fører: Jorunn Wiig

Kira er ei blanding tispe på 6 år. Selv så er jeg utdannet førskolelærer og har jobbet i barnehage i 20 år. Før og under studietiden jobba jeg på et sykehjem i ferier og helger. De som arbeider på sykehjem/institusjoner har en travel hverdag og  har ikke alltid tid til å gi beboerne den stimulien de trenger.  Dette har jeg tenkt en del på og ikke klart å gjøre noe med før nå. Den kosen og trøsten min hund har gitt meg har jeg lenge hatt lyst til å dele med andre.  Hun er en rolig og tillitsfull hund som elsker oppmerksomhet og kos.

Vi går 2 til 3 ganger i måneden på en fast avdeling på et sykehjem.

Det å se hvor stor glede beboerne har av besøket betyr så mye for meg. Flere av beboerne har sagt at de skulle ønske at hunden bodde sammen med dem og hun har fått tilbud om at de har plass til henne i sengen sin.

En av de ivrigste kommer alltid i full fart med rullatoren inn i stua og kan ikke få hunden fort nok i armkroken. Kira hopper alltid opp i sofaen og setter seg ved siden av han. Han blir så rørt av dette at tårene hans renner,"-Tenk at hunden kjenner meg igjen" sier han. En av de som jobber der har fortalt meg at den samme beboeren smiler på en spesiell måte når han koser med Kira. "Jeg har aldri sett han smile på den måten" sa hun til meg en dag jeg var på besøk.

En dag fikk vi besøke en beboer som ikke var i form og som lå i senga. Jeg satt meg i en stol ved siden av senga og Kira hoppet opp i fanget mitt. Hun gikk fra fanget og opp i senga. Der lå hun i armkroken og både hund og beboer slappet godt av. Vi pratet og det var tydelig at vi ble satt pris på. Senere i uka ser jeg i avisa at denne personen døde den dagen vi var innom på besøk. Dette må være en god avslutning på livet. Tanken på at vi fikk være med på dette gjorde meg ganske rørt.

En annen beboer var i stua sammen med datteren. Vi gikk bort og den gamle dama sier" -Å for en fin hund". Hun ler og får klappe hunden. Overhører litt senere en telefonsamtale dattera har der hun sier "-Det en besøkshund her og vet du hva mor sa....." Har sett flere tilfelle at vårt besøk rusker litt liv i seilet både når det gjelder språk og humør.

Trikset som har slått best an er kose trikset vårt. Da legger Kira labbene rundt halsen min og hodet inn til mitt. Kos generelt er vi best på.

 Det jeg har hatt mest nytte av på besøkshundkurset er øvingen med hunden og den tilbakemeldingen jeg har fått når vi trente. Har hatt utbytte av teorien vi lærte på kurset, spesielt det vi lærte om hundens kroppspråk.

Jorunn og Kira

Viktig informasjon til deg som vil utdanne deg og din hund

Oversatt til norsk fra Vårdhunden Othellos blogg, skrevet av Øystein Johannessen Quiding

For noen år siden var det ikke mange som visste at det var mulig å arbeide med hunder i omsorgs-sektoren, langt mindre hvordan man skulle utdanne hunder og førere for dette arbeidet. Noen få våget å eksperimentere med egne hunder, reiste utenlands og hentet inspirasjon og metoder fra organisasjoner som IAHAIO og Delta Society (dagens Pet Partners) og tilpasset det de så til svenske forhold. Over mange år utvikles dagens besøks-, terapi- og vårdhundsutdanninger, og dere skal vite at utviklingen absolutt ikke har vært lineær. Utdanningene har blitt endret flere ganger etter at man innså at noen løsninger ikke var gode nok for å tilfredsstille våre høye krav til kvalitet og ikke minst til dyrevelferd. 

Nå har vi kommet til ett punkt hvor det er aksept for hunder i omsorgs-sektoren. Jeg sitter ofte i møter med pasientorganisasjoner om utvikling av nye tjenester for hunder innen den svenske omsorgs-sektoren, deriblant organisasjoner som Astma og Allergiforbundet. Det er en stor glede å høre at de mest kritiske røstene mot hunder i omsorgen er villige til å forandre oppfatning basert på  resultatene som våre fantastiske hunder og deres førere kan vise til. Vi er dog inne i en meget kritisk fase (for bransjen). Vi må vise oss tilliten verdig. Vi har klart få døren på gløtt der vi tidligere bare møtte lukkede dører. Dersom vi fortsetter å arbeide systematisk med de samme høye kravene til oss selv og til våre hunder kan dørene vært åpne for oss om noen få år!  

Det er i denne anledning at jeg vil advare alle som vil utdanne seg og sin hund til å arbeide som besøks- eller terapihund. Velg rett utdanning! Jeg har i de seneste ukene fått flere mail og spørsmål angående utdanninger til besøks-, terapi- eller vårdhund som baserer seg på distanseutdanning, utdanning over nettet eller helgekurs over kun en helg. Det handler om "kursarrangører" som forsøker å utnytte at titler som besøks- og terapihund ikke er beskyttede og at det er mange som har en drøm om å arbeide med sin hund innen dette fagfeltet.  Fra Norge rapporterer NODAT, en veldig seriøs kursarrangør, at noen svindlere tilbyr terapihundsutdanning over en helg og utgir seg for å være NODAT. Ren svindel med andre ord. http://www.nodat.no/nyheter/

Dette er mest sannsynlig den største trusselen mot utviklingen i Sverige, at useriøse kursarrangører sender ut hundeteam som ikke er kvalifiserte og undergraver det vi har bygget opp. Heldigvis finnes det hjelp! Dersom du vil utdanne din hund kan du kontakte Skandinaviske vård- og terapihundsforeningen, www.svth.se. De kan fortelle deg hvilke kursarrangører som er seriøse og hvilke som ikke er det. Dersom du ønsker å ansette ett hundeteam og vil vite hvilke spørsmål og krav du skal stille angående utdanning, kan du kontakte oss på info@vardhundenothello.se.

Til slutt, til deg som vil utdanne din hund og som vurderer å velge den billigste og korteste utdanningen du kan finne vil jeg si dette: Vern om din hund! Besøks- og terapihundsyrket er forvirrende, stressende og direkte livsfarlig for en hund dersom den ikke er av rett kaliber og vel forberedt for jobben. La ikke din drøm bli ett mareritt for din beste venn.

Les gjerne er om Öystein og vårdhunden Othello på deres hjemmeside eller blogg

Illustrasjonsbilde: Besøkshunden Mac 

Hilsen fra praktikanten Julie!

Julie som er i praksis hos oss er gjesteblogger på bloggen vår, og her følger en liten presentasjon av henne og hennes hunder:

Hei! Mitt navn er Julie, og jeg har vært heldig nok til og få være i praksis hos Firbent Terapi. Dette er min 17. vinter (som de sa i gamle dager), og har to hunder selv, så denne praksisen var rett og slett perfekt for friåret mitt. Utenom dyr, så er jeg veldig glad i skriving, bueskyting og den kjære mopeden min, Ludvig (Jada, jeg har navngitt mopeden min). 

Det er ikke så lenge siden jeg begynte, men jeg kan godt se at dette blir utrolig lærerikt. Som de fleste av dere antakeligvis vet, så samarbeider vi med hundene våre for å hjelpe mennesker som gjerne har noen ekstra hindrer i hverdagen. Dyr er noe jeg brenner for, så det er naturlig at jeg har tenkt på arbeid som veterinær eller dyrepleier, men jeg har også alltid ville hjulpet mennesker. Så jeg har virkelig slitt med hvilken vei jeg vil gå, vil jeg jobbe med dyr eller mennesker? For ett halvt år siden hadde jeg ingen anelse om Firbent Terapi, så dere kan tro at jeg ble glad når jeg fikk høre om det!

 

      Nå i begynnelsen har jeg mest observert hva som blir gjort, men jeg merker at jeg begynner å bli satt litt mer i arbeid. Jeg hjelper til med og børste, og gå tur med hundene, bære ting, skrive, ta bilder og lære. Håper virkelig på og kunne utdanne valpen min til terapihund sånn at jeg gjerne kan vær litt mer hjelpsom. 

Jeg har som sagt to hunder, av rasen Irish Soft Coated Wheaten Terrier. Valpen min, Baltazhar (også kalt Balto), er fem måneder. Han ble født med åtte søsken, og har klart seg utrolig bra. Han lærer raskt, og virker som om han har et godt lynne. Moren hans, Maya, er derimot litt sintere. Ikke søren om hun gidder og menge seg med andre hunder! Hun er heldigvis veldig hengiven mot mennesker, og vi har vært utrolig glad i henne, helt siden vi fikk henne for fem år siden. 

Maya

Baltazar

      Det er bare utrolig hva dyr kan gjør med humøret! Noen betviler gjerne hunder i bruk i terapi, men hadde de vært med på jobb en dag, så hadde de sett hvor feil de har. Jeg har mest vært med på sykehjem, og sett eldre mennesker som ikke har det så lett. Ikke alle kan snakke, ikke alle kan huske, men det betyr ikke at de ikke kan føle glede! Mange ansikter lyser opp med ny livsgnist i det de får hilse på hundene, og jeg kunne ønske at alle kunne sett hvor mye det hjelper de. Nettopp derfor er det at jeg vurderer om dette er det jeg vil jobbe med videre i livet. Følelsen av og kunne glede andre, er en av de beste. 

       Jeg gleder meg til å jobbe videre, og gjerne skrive litt mer til dere. 

Ha det godt videre! Hjertelig hilsen Julie :)

"Dyrenes dag" på Sandnes bibliotek

Lørdag 5. oktober var vi på Sandnes bibliotek for å holde foredrag og oppvisning for de små (og store) i anledning "Dyrenes dag". Helle fortalte om de forskjellige terapidyrene vi benytter i arbeid med mennesker, både hundene våre Lucy, Mac og Lilly, "miniatyr-terapihesten" Dalin og geiten Guttorm. 

Vi hadde en  oppvisning av hvordan vi jobber med hundene med både barn og voksne, og Lucy demonstrerte at hun kan spille ringspill, leke med trikseterning, "telle", og være med på å lage ord og setninger. 

Lucy spiller ringspill.
Bilde lånt av Sandnes Bibliotek

Etter demonstrasjonen fikk barna hilse på og kose med både Lucy, Mac og Lilly. De fikk trene noen triks som å "vinke", og de lærte også hvordan man bør gi godbiter til hunder. Som bildet nedenfor viser var de veldig flinke til å gi godbit med flat hånd!

Det var som alltid veldig kjekt å komme på besøk til Sandnes Bibliotek, og det var veldig kjekt at så mange ville ta turen for å se og høre på oss!