Hilsen fra praktikanten Julie!

Julie som er i praksis hos oss er gjesteblogger på bloggen vår, og her følger en liten presentasjon av henne og hennes hunder:

Hei! Mitt navn er Julie, og jeg har vært heldig nok til og få være i praksis hos Firbent Terapi. Dette er min 17. vinter (som de sa i gamle dager), og har to hunder selv, så denne praksisen var rett og slett perfekt for friåret mitt. Utenom dyr, så er jeg veldig glad i skriving, bueskyting og den kjære mopeden min, Ludvig (Jada, jeg har navngitt mopeden min). 

Det er ikke så lenge siden jeg begynte, men jeg kan godt se at dette blir utrolig lærerikt. Som de fleste av dere antakeligvis vet, så samarbeider vi med hundene våre for å hjelpe mennesker som gjerne har noen ekstra hindrer i hverdagen. Dyr er noe jeg brenner for, så det er naturlig at jeg har tenkt på arbeid som veterinær eller dyrepleier, men jeg har også alltid ville hjulpet mennesker. Så jeg har virkelig slitt med hvilken vei jeg vil gå, vil jeg jobbe med dyr eller mennesker? For ett halvt år siden hadde jeg ingen anelse om Firbent Terapi, så dere kan tro at jeg ble glad når jeg fikk høre om det!

 

      Nå i begynnelsen har jeg mest observert hva som blir gjort, men jeg merker at jeg begynner å bli satt litt mer i arbeid. Jeg hjelper til med og børste, og gå tur med hundene, bære ting, skrive, ta bilder og lære. Håper virkelig på og kunne utdanne valpen min til terapihund sånn at jeg gjerne kan vær litt mer hjelpsom. 

Jeg har som sagt to hunder, av rasen Irish Soft Coated Wheaten Terrier. Valpen min, Baltazhar (også kalt Balto), er fem måneder. Han ble født med åtte søsken, og har klart seg utrolig bra. Han lærer raskt, og virker som om han har et godt lynne. Moren hans, Maya, er derimot litt sintere. Ikke søren om hun gidder og menge seg med andre hunder! Hun er heldigvis veldig hengiven mot mennesker, og vi har vært utrolig glad i henne, helt siden vi fikk henne for fem år siden. 

Maya

Baltazar

      Det er bare utrolig hva dyr kan gjør med humøret! Noen betviler gjerne hunder i bruk i terapi, men hadde de vært med på jobb en dag, så hadde de sett hvor feil de har. Jeg har mest vært med på sykehjem, og sett eldre mennesker som ikke har det så lett. Ikke alle kan snakke, ikke alle kan huske, men det betyr ikke at de ikke kan føle glede! Mange ansikter lyser opp med ny livsgnist i det de får hilse på hundene, og jeg kunne ønske at alle kunne sett hvor mye det hjelper de. Nettopp derfor er det at jeg vurderer om dette er det jeg vil jobbe med videre i livet. Følelsen av og kunne glede andre, er en av de beste. 

       Jeg gleder meg til å jobbe videre, og gjerne skrive litt mer til dere. 

Ha det godt videre! Hjertelig hilsen Julie :)