Jeg sendte på fredag inn ett bidrag til konkurransen om byens beste hund i Rogalands avis, hvor jeg fortalte litt om Lucy og hennes jobb som terapihund. Konkurransen har blitt veldig populær, og i går havnet hun på forsiden av avisens papirutgave
Vi begynte helgens trening med en sosialiseringsring for Frost, som har vært litt laber i lekingen i det siste. Vi stilte oss i en stor sirkel, alle utstyrt med hver vår leke. Målet med ringen er å øke Frosts interesse for figuranter, og samtidig gire ham opp på lekene. Når Frost har lekt med første figuranten blir denne passiv, mens vi andre lokker Frost til oss. Dette gjentas til Frost har lekt med alle figurantene. En slik sosialiseringsring er veldig effektiv og motiverende for hunden, og det var sannsynligvis også litt av ett syn, da vi ifølge Frosts blogg var "7-8 stk som stod i en stor sirkel, med synkron knesvikt og høye rop". Morsomt for både hund og figuranter!
Frost leker med Lars Inge i sosialiseringsringen
Lars Inge og Kira
Etter å ha funnet Hilde var Kira så giret på å gå spor at hun ikke klarte å holde seg i ro mens Hilde gikk det neste sporet. Hun jobbet intensivt og konsentrert, og hadde en kjempeøkt!
Cecilie setter Frost på sporet
Belønning hos figurant. Cecilie gikk korte spor hvor hun ikke selv visste hvor figuranten hadde gått for å bli flinkere til å stole på Frost. Frost hadde også en veldig god dag, og han jobbet effektivt og konsentrert!
Jeg og Beate gikk spor hvor jeg var falsk figurant, og fulgte etter Beate som var ekte figurant. Vi fant ut (litt for sent) at sporet gikk gjennom en myr, så det ble en våt affære...
Etter myren ble terrenget fullt av tette busker
Stakkars Beate var ikke helt skodd for anledningen... Ikke lett å være figurant!
"Litt" tørst etter å ha vasset i myren
Våre flinke supermammaer var med denne helgen også, og lille Theo synes klikkeren min var kjempekjekk!
Pippi gjøres klar til sporstart
Vi gikk først ett spor med falsk figurant, hvor Cecilie (som var falsk) tok følge med Beate (som var ekte). De skiltes i ett kryss hvor Cecilie gikk til venstre og Beate gikk til høyre. Dette forstyrret ikke Pippi, hun gikk rett til høyre, og viste ingen tegn til å bli forstyrret av den falske figuranten.
Det neste sporet var uten falsk figurant, og noe lengre. Da vi avtalte hvor figuranten skulle gå glemte jeg at det var lørdag og derfor en del trafikk rundt Tvedtsenteret hvor vi la sporet. Pippi er ikke glad i biler, og jeg har tidligere måttet trene på biler for å hindre henne i å springe etter dem. Dette har de siste månedene kommet litt tilbake ettersom vi sjeldent går der det er biler, og derfor ikke har fått trent. Sporet gikk langs veien ett stykke, og over flere fotgjengeroverganger, så jeg var veldig glad for å se at Pippi ikke lot seg forstyrre av trafikken ved siden av sporet.
Belønning med kyllingnakke hos figurant, en belønning Pippi tydeligvis vil jobbe hardt for!
Jeg prøvde Lucy på ett kort spor med delvis synlig figurant, men hun tok dessverre ikke poenget med det første...
Etterhvert fant hun figuranten, men siden hun brukte en del tid og tydeligvis ikke forstod helt sammenhengen, fant vi ut at vi burde ta en sosialiseringsring med henne også.
Lucy lekte veldig fint med både Heidi og Lars Inge, og etter at Beate byttet leke var også hun kjekk å leke med. Neste gang vil jeg gjerne begynne med sosialiseringsring, og jobbe med å springe ut til figurant å leke. Hun leker veldig bra, men leker er tidvis ganske uinteressant, så vi skal til neste gang jobbe med å øke interessen for lek.
Denne helgens sportrening var på industriområdet på forus, hvor vi har muligheten til å trene på å gå spor på asfalt i tillegg til gress og grus. Vi prøver å få til at det alltid er en som følger med den som går sporet for å plukke opp markører og for å hjelpe til, og jeg startet dagen med å gå som "markørplukker" for Hilde og Harry.
Harry lukter på smelleren ved sporstart
Harry er uten tvil den mest avslappa sporhunden jeg har vært borti. Han jobber veldig godt, men i ett helt annet tempo enn jeg er vant til. Jeg må jobbe for å roe ned Pippi før sporstart, så det var morsomt å se den store forskjellen på sporhundene våre.
Deretter var det Ingeborg og Sanders tur, vi gikk rundt en av de større bygningene, før Sander fant Hilde bak noen busker på ett lite grøntområde.
Jeg og Pippi gikk gikk to lengre spor med flere vinkler. Pippis iver blir tidvis litt mye, da jeg tror hun av og til går så fort at hun detter av sporet. Til gjengjeld synes jeg at hun er flink til å ta en liten runde og komme seg raskt på sporet igjen. Hun gir 110% stort sett hele tiden, og blir desto raskere sliten, så på varme dager skal jeg bli flinkere til å ta med vann som hun kan få mellom første sporslutt og neste sporstart.
Jeg var også med når Karin og Trofast gikk spor etter Sanna som var figurant. Etterhvert som hundene blir flinkere går vi lengre spor, så på en vanlig sportrening kan man godt ende opp med å gå noen km, ihvertfall når man går med Trofast.
Trofast er den eneste hunden jeg vet om som synes det er like kjekt med belønningen som med kos, og er derfor veldig fornøyd med å få begge deler av figuranten.
Denne helgen hadde Sanna med Kira, og ettersom Kira er veldig usikker på mennesker jobbet vi med å få henne trygg på Karin. I begynnelsen var hun litt skeptisk til henne (se hvordan hun lener seg mot henne), men etterhvert ble Karin kjekkere og hun gikk over til å kunne trene "target" med henne.
Nesetarget på hånden
Jeg fikk også jobbet litt med Lucy, hvor vi trente på å få henne til å lukte på smelleren for så å springe bort til figurant. Lucy tok ikke helt poenget, så jeg skal gå tilbake til å jobbe mer med kun å oppsøke figurant, og forhåpentligvis få til en sosialiseringsring.
Under sist instruktørkurshelg var vi så heldige å få en innføring i rallylydighet av Anne, som også er dommer innen sporten. Rallylydighet er en hundesport med totalt 66 øvelser, med innslag fra vanlig lydighet, agility og freestyle. Som i lydighet og agility er det klasse 1, 2, 3, og eliteklasse. En bane består av mellom 15-20 øvelser som er merket med skilter. I klasse 1 skal hunden føres i bånd (med unntak av en øvelse) og det er også lov til å belønne hunden underveis på noen av øvelsene, på de som har "stop" merke på skiltet. Etter klasse 1 går hundene uten bånd, og fra og med klasse 2 er det hopphinder i tillegg til de andre øvelsene. Alle øvelsene bør være trent inn på forhånd, da det akkurat som i agility er nye baner for hver gang med økt vanskelighetsgrad oppover klassene.
Anne forklarer hva skiltet betyr, ved dette skiltet skal hunden sitte, også gå rett i dekk. Stoptegnet betyr at det er lov til å gi hunden belønning etter utført øvelse.
Akkurat som i agility må man også i RL gå banen først
Jeg og Pippi prøvde oss på banen, jeg merker at det er en stund siden vi har terpet på lydighetsøvelsene, men kjekt var det!
I motsetning til vanlig lydighet er det lov til å snakke til/rose hunden underveis, man kan gi en ny kommando for hver øvelse hunden skal utføre, og hunden må utføre øvelsen innen en gitt radius av skiltene. I likhet med agility går også RL på tid, alle deltakerne starter med 200 poeng, og blir trukket for feil, som stramt bånd, feil utført øvelse, riv, og at fører går feil i banen.
Tusen takk til Anne for en kjekk og lærerik innføring!
I helgen fikk jeg tatt en bildeserie med masse flott hundespråk da Terkel og en annen hannhund begynte å bråke litt. Jeg har ett veldig kjekt kamera som tar veldig mange bilder etter hverandre og fikk derfor fanget nesten hele seansen. Det som dessverre mange hundeeiere gjør når slike situasjoner oppstår, er å gripe inn i forsøk på å skille hundene. Det er nettopp i slike situasjoner hvor man griper inn at det er størst fare for bitt, ved at hunden som blir grepet fatt i er så anspent at den skvetter til og biter den andre hunden eller eieren i ren refleks. Som man kan se av disse bildene løste det hele seg veldig fort uten inngripen fra noen, og begge hundene viste flere dempende signaler for å komme seg ut at situasjonen
Først en masse avstandsøkende signaler som flekking av tenner og knurring
Så kommer tungen til jack'en ut mens den ser litt vekk (dempende signal)
Deretter tungen til Terkel
Jack'en myser med øynene
Begge slikker seg om munnen igjen
Før begge går hver sin vei...
Selvsagt kan noen situasjoner være mer alvorlig hvor man må gripe inn for å forhindre skader, men i de fleste tilfeller ordner hundene det best opp selv uten vår inngripen. Jeg vil anbefale alle hundeeiere å lære seg om hunders språk for å ha bedre kunnskap om hva vi bør gjøre i slike situasjoner, og for å bli bedre til å lese sin egen hund. Siddis hundeskole holder veldig lærerike kurs i "Hundens språk", og jeg vil også anbefale boken "På talefot med hunden" av Turid Rugaas
I helgen var det 2. helg av instruktørkurset som omhandler problematferd, hvor temaet var redsel og stress. Vi begynte med teori om hva redsel er, forebygging av redsel, og hvordan vi kan redusere redsel ved gradvis tilnærming og motbetinging. Vi fikk også se effekten av medisiner mot angst (clomicalm) på Siris hund Ki. Da vi begynte dette kurset fikk vi se hvordan Ki reagerte på biler, mopeder og sykler med utfall. Slik atferd hos gjeterhunder undervurderes gjerne med unnskyldningen at hunden bare gjeter og ikke at det kommer av usikkerhet.
Clomicalm gjør at noen av fryktsignalene blir kuttet slik at de ikke kommer frem til hjernen. Clomicalmen har gjort at Ki ikke lengre utagerer mot bilene, men i stedet kan man nå se hvor redd hun er, og at hun prøver å komme seg unna de skumle bilene.
Vi fikk også se ett eksempel på gradvis tilnærming og motbetinging med Solveigs terrier Cara, som er redd for fyrverkeri og skudd. Arne spilte av ett lydspor med fyrverkeri fra pcen på lav lyd, for så å skru det gradvis oppover. Etterhvert begynte Solveig å jobbe med å motbetinge lydene ved å si "bra"samtidig som lydene.
Vi så etterhvert effekt av treningen; Cara sluttet å reagere på lydene med å se mot høytalerne, og reagerte i stedet med å se mot hånden til Solveig, i forventning om å få godbit.
Tur og godbitsøk med hundene i pausen
Vi hadde også praksis hvor vi trente på ett "problem" med hundene våre. Jeg og Marianne jobbet sammen, og trente på at Enya ikke skulle stjele mat av godbitvesker og lommer, og trente på at Lucy skulle "ta pent".
Her trener Marianne Lucy i å "ta pent", hvor hun gir henne godbiten som er inni hånden når Lucy ikke prøver å ta den ut av hånden på henne. Etterhvert sluttet Lucy å prøve å ta den, og satt kun å ventet på at Marianne skulle åpne hånden slik at hun kunne få den.
Etter kurset ble det som vanlig en tur på Hellestø.
Vi traff på en del kjente og var tilslutt over 20 hunder med eiere
På søndagen var temaet stress, hvor vi gikk gjennom hva stress er, hvordan det påvirker kroppen, kronisk stress, symptomer og årsaker, og hvordan vi kan forebygge og redusere stress. Kan anbefale å lese Cecilie Køstes artikkel "Hva er stress?" på Canis.
I praksis jobbet vi med å utsette hundene våre for LITT stress, dvs å skremme dem LITT, som for eksempel å åpne en paraply litt brått i nærheten av hunden. Jeg prøvde først å åpne paraplyen og hive den i bakken ved siden av Lucy, uten reaksjon. Deretter prøvde jeg å hive en eske med kulepenner ved siden av henne, jeg prøvde å hive store tunge nøkkelknipper, og å hoppe brått ved siden av henne uten å få stort til reaksjon. Dette gledet meg selvsagt, ettersom Lucy bør kunne tåle det meste for å brukes i terapi.
Tilslutt fikk vi provosert frem en reaksjon med en ny paraply som ble kastet mot henne, og vi fikk trent på det vi skulle trene på, nemlig kinderegg (motbetinging). Hun avreagerte fint og jeg kunne etterhvert svinge den rundt og herje med den uten at hun brydde seg.
Grunnen til at vi skulle gjøre dette var for at vi skulle få litt praktisk trening, og for at vi skulle se hvor lett det er å få det motsatte resultatet; nemlig at hunden blir mer redd for det man trener på. Gjennom gradvis tilnærming og motbetinging ønsker vi å få en desensitisering, dvs at hunden reagerer mindre på det som er skummelt. Dessverre er terskelen for å gå litt for fort frem veldig lav, og vi kan veldig lett få en sensitisering; dvs at hunden reagerer enda mer på det som er skummelt. Her finnes ingen fasitsvar, man må se på språket til hunden, og heller gå veldig gradvis frem for å unngå at hunden blir mer redd.
Vi snakket også om bruken av godbiter i trening av redsel, noe som ikke alltid er like heldig. Dersom hundene går inn i "treningsmodus" eller er veldig opptatt av godbitene, kan treningen i beste fall bli avledning, men her er også muligheten for at vi får en sensitisering veldig stor, og vi kan presse hunden til å gjøre noe som egentlig skrider terskelen for hundens redsel.
Nok en lærerik og spennende helg med flere "aha" opplevelser!
Kurset ble igjen avsluttet med tur på Hellestø
Søteste lille Twist (som ikke er så liten lengre)
Godbitsøk
Hvorfor dra til stranden når man kan få sanden hjemme? Resultatet av helgens hellestøturer er at jeg har fått sandstrand i sofaen og på gulvet...
