I dag var Dis først ute på tur med en som er redd for hunder. Det gikk kjempebra! Senere arbeidet vi med en jente som har vært med hver gang vi er på jobb. Jenta har ikke gått utenfor rommet sitt på 4 dager og hun hadde hatt en forferdelig uke. Personalet stoppet opp når de så henne interagere med Dis. De lekte, trente hverdagslydighet, de trente på "fot", sitt og ligg for første gang, og det var helt magisk å se dem gjøre det så bra. Etter en stund setter hun seg ned i gresset og ber Dis legge seg ved siden av henne. Hun gir Dis kommandoen "kos" og Dis legger haken i hennes fang og legger seg til å kose til tross for at vi var utendørs med veldig mange forstyrrelser. Det virket som det bare var de to i hele verden. Personalet begynte nesten å gråte og sa at de aldri hadde sett henne så lykkelig. Jeg begynte også nesten å gråte når jeg så min fineste gå "all in" med jenta, Dis visste nøyaktig hva som ble forventet av henne og det fantes ingen andre enn denne jenta for Dis.
Jenta spurte meg om jeg kunne tenke meg å komme å hilse på når Dis er ferdig med sin praksis. Hun fortalte at Dis gjør henne så glad og at hun ikke vil at hun skal forsvinne. Personalet sa til meg senere at hun hadde spurt etter Dis allerede dagen etterpå og at de kan se en stor forskjell på gruppen etter at Dis har vært på jobb.
Dis elsker jobben sin og jeg elsker å se hvilken forskjell hun kan gjøre!
Hilsen Denice og Dis
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar