En praktikants historie

Hei! 

Det er meg, Julie. Jenta i praksis. Jenta som får oppleve mer enn hun hadde trodd. Jenta som nå ser hvor mye to små hunder kan hjelpe. 

Nå har jeg fått være med på en del besøk til mennesker som gjerne trenger en hjelpende hånd. Selv om jeg har fått vært med mange ganger, så blir jeg like sjokkert hver gang jeg ser reaksjonen på de to små hundene; Lucy og Mac.
Ett besøk husker jeg spesielt godt: 

Det første møte jeg ble mest rørt av, var en eldre dame som for det meste lå i en stol. Hun hadde mistet taleevnen sin, og så svært så ulykkelig ut da vi kom. Sykepleierne hadde sagt at hun som regel ikke laget så veldig mye lyd, noe som jeg kan forstå. Det er når jeg tenker over mennesker som har det slik, at jeg føler en dyp sorg. Er det ingenting noen kan gjøre? Det var så vidt jeg trodde hva jeg så, når Lucy kom spankulerende inn i rommet. Kvinnen dro på smilebåndet, lo og sparket med bena av glede. Hun gestikulerte til at hun ville ha Lucy på fanget, og hun fikk det som hun ville. Mens hun klappet på Lucy, så pratet hun som bare det. Vi kunne ikke forstå hva hun sa, men vi er tross alt mennesker, og vi trenger ikke alltid ord for og se hva et medmenneske føler. Vi følte en ny energi som strømmet gjennom rommet, og satte smil på både oss og sykepleierne. Jeg ble varm i kinnene, og kjente en tåre samle seg i øynene mine. Hvor utrolig viktig det er og se det lyse i livet! 

Det kan være tungt og se på de menneskene som sliter, og noen mennesker takler det kanskje ikke, men de vakreste smil får du som regel fra de ulykkeligste menneskene. Jeg klarer ikke en gang og beskrive følelsen; følelsen du får av og se stoltheten og gleden deres. Blikket deres som fylles av lykke, hjertene som fylles av varme, hendene som stryker over myk hundepels. Noen av dem husker kanskje ikke at vi har vært der etter vi har gått, men jeg nekter og tro at godfølelsen forsvinner med en gang. Jeg er ikke en forsker, men de små øyeblikkene må da bety noe for livskvaliteten? 

Hjertelig hilsen Julie :)