Denne historien er skrevet av Monica Vehus som gikk vårt besøkshundkurs i sommer sammen med den portugisiske vannhunden Lykke.
Lykke begynte på besøkshundkurs da hun var 12 uker gammel. Før vi begynte på besøkshundkurset hadde hun vært med meg på jobb på sykehjem siden jeg fikk henne. Hun hadde en stor favoritt pasient som het Kari, og hos henne fikk hun bli med inn på rommet å være løs, klatre på fanget, tygge på rullestolen, slikke og være den hypre valpen som hun var. Hver gang vi nærmet oss rommet ble hun helt fra seg av begeistring. Kari husket ikke mye, men holdt helt kontroll på valpen hun hadde blitt kjent med helt fra jeg fikk de første bildene av oppdretter. Og hun snakket ikke om annet når jeg var tilstede.
Jeg og Lykke tok ferie, og deltok på besøkshundkurset før vi måtte på jobb igjen på slutten av sommeren. Da vi kom tilbake var Kari blitt veldig dårlig, og hun lå for døden. Ingen hadde hatt kontakt med henne på flere dager. Pårørende tok tak i meg å spurte med en gang om jeg hadde hunden med meg. Det bekreftet jeg og de spurte om jeg kunne ta henne med inn i sengen hennes. Pårørende selv var redd hunder, men visste hvor glad Kari var i Lykke. Jeg tok med Lykke i bånd mot rommet og hun ble helt vill og hoppende glad når hun skjønte hvor vi skulle. Da jeg åpnet døren til rommet, ble hun helt helt rolig. Gikk rett forbi pårørende og bort til sengen og ventet på at jeg skulle løfte henne opp. Jeg gjorde det, og hun la seg forsiktig ned, helt inntil og nesten under knærne som lå litt bøyd. Hun la hodet helt flatt i fanget og slikket forsiktig Kari på hendene som lå der helt livløs. Av og til snudde hun seg mot meg med pirajatennene og beit i mine hender, snudde seg tilbake og slikket hendene til Kari. Vi stod alle der med stor klump i halsen og tårer i øyekroken... Vi kjente nemlig alle den hoppende glade Lykke som ikke lot seg stoppe av noe som liten valp.
Så at hundene forstår mer enn vi aner, er jeg ikke i tvil om.......
Flinke Monica og Lykke. Veldig rørende 'snufs*
SvarSlett